I disse juletider vil jeg snakke litt om grisen. Ble inspirert til det etter å ha svart på en blogg hos en god venninne, Trude, Solaia Freedom. Jada, vi 'jobber' sammen, se http://www.solaia.no/.
Jeg har et avmålt forhold til jul. Men jeg er glad i ribbe. Jeg er glad i fett. Jeg savner fettet på grisen. Jeg er glad i koteletter og. Når jeg var liten sparte jeg fettranda til slutt, akkurat som glasuren på sjokoladekaka.
Bestemor hadde girs. Den spiste middagsrester, potetskrell og kålblader. Han var en fornøyd kar som grynta og spsite gladelig det som han fikk. Men nå har grisen vært på slankekur. Fett er blitt farlig og bonden forer grisen deretter. Det er ikke sikkert grisen lider- det er slett ikke sikkert at fett er sunt for grisen heller- men jeg likte det å se inn i griseøynene og si til han at han skulle kose seg, Nøff, nøff, svarte grisen.
Grisen har blitt lettere og traktoren har blitt tyngre. Produksjonskrav har ført til store jorder med ensidig dyrking av en sort gress, korn eller grønnsaker, denne dyrkningsmåten øker faren for sykdom på planter og skadedyr som igjen fører til økt bruk av sprøytemiddel. For å drifte de store markene har det blitt behov for store maskiner som komprimerer jorda og endrer jordstruktur og sikrulasjon av næringsstoffer, som igjen fører til økt behov for kunstgjødsel. Den nye produksjonsmåten utarmer jorda. I tillegg slipper disse maskinene ut store megnder CO2. Se mer i bloggen: mat, moral og politikk.
Det er blitt forska fram et nytt økologisk gjødsel som tilfører like mye næring i 100g poteter som i 500g poteter, dyrka på konvensjonell måte. Men skal det bli utbredt må forbrukerene stille krav.
Grisen er et symbol på at det nytter å stille krav.Den er og et symbol på nærhet til livet. En nærhet til hvordan vi lever, til livssyklusene, til liv og død, mat og helse. Nærhet til naturen, bakgrådsgrisen er et stykke natur. Nærhet i betydningen av å ha noe å si i eget liv. Nærhet i motestning til fremmedgjøring. Jeg gjør grisen i vedskjulet eller bakgårdsgrisen til et symbol på en symbiose mellom menneske og natur. Den spiser restene våre, lever godt til vi spiser den. Da vet vi hva den har fått i seg, vi vet den har blitt minimalt stresset i motestning til sine søstre og brødre i fjøs med 1200 gris under samme tak. Jeg har til og med hørt om en dame, med så stor omtake for grisene sine, at hun gav de en flaske rødvin før de skulle slaktes. Både hun og grisen vant på det. Grisen ble ikke stresset og gikk en salig død i møte, noe som fører til bedre kjøtt og det var i tillegg ferdigmarinert.
Vi bruker jord i den fattige del av verden til å brøfø oss selv. Jord de kunne benyttet til egen matproduksjon. Matvaremangel, bærekfat og sårbarhet, miljøkrise og fattigdomsproblem. Jeg har ikke svaret. Men en bevissthet på dette tror jeg er viktig. Under Roosvelt, ble det dyrket grønnsaker på deler av plenen ved det hvite hus. Obama; kanskje du skulle ansette gartner, gå foran med et godt ekspempel. Det ville øke interessen for hagebruk. Du skal jo være en brobygger. Kongen; bruk slottsparken til reddiker, Jens; bruk Løvebakken til neper! Og til min navnesøster og arealplanlegger i Oslo kommune: Merete Angelbakk Jensen: hvor blir det av kolonihagene, takhagene, de økologiske byggeprosjektene, de bilfrie bydelene, de gode grøntdragene. Time out i bygge og meglerbransje kan få en til å tenke annerledes i neste runde hvor det skal bygges.
Under og etter den 2. verdenskrig ble store deler av grønnsakene som ble konsumert i byen produsert i byen! Og grisen spiste restene. Hønene kakla i bakgården og dermed hadde folk egg til frokost. Er det en utopi, eller kan vi få tilbake den gode, fete grisen i bakgården. Det er nok ekte bærekraftig, i tillegg hadde det blitt en god jul til meg- og kanskje deg?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
He he Grisen er kul, jeg er ikke så gla i gris, men skulle gjerne hatt en høne eller to gården, eller kanskje ei gjeit å koke suppe på.
Selvproduksjon er vel ord oppe i dagen, nå som det er matkrise, burde vel den fattige del av verden produsere mat til seg og ikke til kravstore nordboere???
Matvaremangel. Global oppvarming og økt befolkningsvekst kan øke denne. Men det er og spennede å se hva som skjer i verden framover. Dystre spådommer kom allerede på 60 tallet; verden kunne ikke brødfø mer enn 5 milliarder mennesker, men i dag er vi noen milliarder flere og folk lever. Det var en løsning. eller løsning og løsning, det går fordi noen er sulte hver dag, fordi noen er fattigere enn fattig, fordi noen må tåle å leve uten arbeid, et minimum av verdighet og mulighet til å bli gammel og leve i frihet.
Det finnes økonomer og forskere som mener at teknologien vil løse alle kriser vi går inn i. Mennesket kan gjøre hva de vil. Jorda er en uendelig stor svamp og kan suge til seg alle slaggstoffer etter oss. CO2 kan man bare legge i store lommer under havet og visp, så er problemet løst... (som strutsen, ute av syne ute av sinn). På universitet for miljø og biovitenskap har de funnet en møte å dyrke kjøtt på ved hjelp av stamceller. Det smaker visst helt greit, oppkverna som kjøttdeig.
Jeg tror ikke jorda er en uendelig stor svamp og jeg tror ikke dykra kjøtt er noe å hige etter. Men teknologi er noe vi skal regne med. hvordan vet jeg ikke. Og jeg gleder meg til å få penger, da skal jeg kjøpe en bok av den danske økonomen Bjørn Lomborg og sette meg inn i hva han egentlig sier.
Men uansett teknologi og løsninger så løser det ikke fordelingsproblemet i verden. Vi kaster jo store mengder mat hvert år, faktisk tilsvarende størrelse av Belgia, mens andre sulter.
Teknologien tilhører fortsatt de som har noe fra før. Er forresten spent på kina.
Det bunner i ansvar, ideologi, omtanke, holdningsendringer og nestekjærlighet og det kan ingen teknologi løse.
Legg inn en kommentar